Turrapport

Jeg kan ikke gå tur på vanlig måte her i Berlin, og det savner jeg. Det blir delvis kompensert ved at jeg sykler mye. I dag morges gikk jeg meg imidlertid en tur i nærområdet. I innlegget "Bokforbud" (to innlegg nedenfor) skrev jeg om de mange små minnesmerkene man finner rundt om i Berlin. Mindre enn det jeg kom over i dag, kan ikke et minnesmerke bli. Først holdt jeg på å gå forbi de to små blanke feltene på fortauet, jeg tenkte at det bare var markeringer for en eller annen teknisk installasjon. Men nysgjerrig som jeg er, kastet jeg et blikk ned idet jeg passerte.
I dette huset bodde det altså en gang et jødisk ektepar i begynnelsen av sekstiårene, Erna og Albert Lewitt. I mars 1943 ble først hun deportert og drept i Auschwitz. Fjorten dager senere led ektemannen samme skjebne i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Tenk hvordan de må ha hatt det før dette skjedde, i et diktatur hvor trakassering av jøder var offentlig politikk, tenk hvordan han må ha hatt det i de to ukene han satt alene igjen og ventet på det uunngåelige.
Mange år senere fikk de sitt minnesmerke utenfor gården hvor de bodde, i form av to små messingplaketter på fortauet, som skinner som gull i morgensolen. Jeg blir nesten på grinern av sånt. Sånne små minnesmerker gjør nesten større inntrykk på meg enn de store. Enkeltskjebnene blir så tydelige.

Ramstein pensionat

Jeg leser for tiden Ramstein pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim. Det er debutboken deres - «ein original og leikande roman om einsemd, kjekke menn, edle dropar og livet i Bygde-Noreg» ifølge baksideteksten. Det er for det første en lettlest bok, og det har nok med bokas form å gjøre. Dette er mer en roman-collage enn en tradisjonell roman. Her er både dikt, sanger, avisartikler, dødsannonser og brev, foruten brokker av det man kan kalle vanlig tekst både i form av gjengitte samtaler og normal fortellende prosa. Denne collage-formen gjør at det er mye luft i boka.

Boka handler i korthet om den unge ugifte arkitekten Debbey J. Sørheim, som arver Ramstein pensionat etter sin gamle tante.

«Debbey visste ikkje at livet kunne bli slik [ho vil ikke uttrykkje seg, ikkje bemerke seg]. Dei få gongene ho seier noko [høge hælar klikkar], er ho skarp og negativ. Ho har ikke omsorg eller rausheit. Ho er beisk [det er spegelblankt] mot seg sjølv og bitter mot andre [får ikkje fraspark]. Ho ripar inn i papir [går seg nesten fast] alle feila ho har gjort i livet. Debbey, du må vera [det gjeld å halde seg i strake liner bortover] tolmodig [sykle beint framover]. Debbey, så langt ute, så trist inne i seg [ho trillar sykkelen sakte heim frå arbeid]. Debbey ventar på at noko skal skje som gjer livet betre.»

Collage-formen kan kanskje virke rotete på noen, og fortellingen springende, men jeg opplever dette som et spennende eksperiment med romanformen, og søstrene får faktisk sagt ganske mye på sin underfundige og morsomme måte, om mennesker, om kultur, om bygdeliv og mye annet. Her er for eksempel livsvisdom av typen «Det finst ingen mann det ikkje er noko feil med» (Debbey og venninnene hennes er veldig opptatt av å finne den rette) og «Ein må ikkje ha reist rundt halve jordkloten for å ha eit rikt liv. Det gjeld å vera open for dei opplevingane som finst.» Det siste kunne jeg ikke vært mer enig i.

«Ein original og leikande roman» er en god karakteristikk av denne boka. En lystbetont leseopplevelse.

Bokforbud

Jeg er i Berlin og har tenkt å holde meg til det litterære også når jeg blogger herfra. Dette skiltet fanget naturlig nok min interesse da jeg var ute og syklet i formiddag. Et bilde av en bok - men med en dyster bakside som minnet om den gangen navn som Berlin og Tyskland satte en skrekk i verden, også i landets egne innbyggere (la oss ikke glemme det), og da i særdeleshet jødene. Noe av det spesielle med Berlin er at byen er en levende historiebok. Den har selvsagt sine store monumenter og minnesmerker (Denkmals), men noe av det som tiltaler meg med Berlin, er de mange små minnesmerkene i form av plaketter, graver, skilt etc. som man uforvarende kommmer over. Som det jeg kom forbi i dag. Det gjengir bare et bilde av en bok på den ene siden og to lovforordninger på den andre, og likevel sier det så mye. Også det skal Berlin ha: Den glemmer ikke sin historie.

Om å være oversetter

I DETTE intervjuet synes jeg den danske forfatteren, oversetteren og translatøren Thomas Harder på en utmerket måte sier noe om hvordan det er å være oversetter og hva det vil si å oversette. Jeg hadde gleden av å ha Thomas Harder som lærer på et oversetterkurs på Copenhagen Business School for tre år siden.

Foredrag om Herta Müller

For dem det måtte interessere:

Tirsdag 17. nov. kl 14.15 - 15.45 holder statsstipendiat dr. Helgard Marhrdt foredrag om nobelprisvinner Herta Müller i Georg Sverdrups hus (UB), undervisningsrom 3 på Blindern.
Foredraget er åpent for alle og holdes på norsk.
Det blir anledning til spørsmål og diskusjon etterpå.

Og siden vi likevel snakker om Müller, og det vitterlig er annen uke i november og utrolig grått og trist når jeg kikker ut vinduet, må jeg sitere denne lille passasjen som leste av henne i går:

"Frakker går forbi, istedenfor mennesker er november i disse frakkene. I sin annen uke er den så tungsindig og gammel at kvelden kommer alt om morgenen."
Fra Reven var alt dengang jeger, oversatt av Kjell Olaf Jensen

Reiselektyre

Jeg skal snart ut og reise litt, og når jeg skal ut og reise, vil jeg gjerne ha med meg en helt ny bok som jeg gleder meg til å lese. Denne gangen passet det sånn at jeg akkurat blir ferdig med Herta Müller før jeg skal dra, men hva skulle jeg ta med meg? På morgenturen i dag tenkte jeg at jeg fikk ta en titt på hva jeg har liggende (eller stående) og se om det kom noen bok til meg. Men da jeg kom hjem, hadde det allerede kommet to bøker til meg med dagens post. Den ene var Ramstein Pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim, tidligere omtalt i DETTE innlegget. Akkurat rette boka å ta med seg. Det er Samlaget som har vært så vennlig å sende meg den.
Fra Amazon hadde jeg fått den bestilte The Book of Dead Philosophers - "marvelous and funny anecdotes about the death of 190 philosophers", "thought-provoking but also highly entertaining" og "worthy the prose writing of Woody Allen" ifølge anmeldere.
Dermed skulle jeg være vel utstyrt med lesestoff for turen.

Aschehougs forfatterskole

Hører du til dem som forgjeves har sett etter årets opptaksprøve til Aschehougs forfatterskole? Grunnen er, ifølge Aschehougs nettside: "Forlaget gjør ikke noe nytt opptak til Forfatterskolen i 2010. For å kunne konsentrere oss om å gi god oppfølging til de forfatterne som allerede har gjennomført Forfatterskolen, har forlaget bestemt å ta en pause med Forfatterskolen. Etter all sannsynlighet starter vi opp igjen i 2011. Opptaksprøven vil bli utlyst på forlagets nettsider i november 2010."

Jeg har for øvrig tipset Klassekampens bokmagasin om denne saken, så kanskje kommer det noe der.

Nøkkeltull

Når du kommer hjem fra IKEA og skal sette sammen det du har kjøpt, så bruker du en umbrakonøkkel, ikke sant? Men det heter unbrakonøkkel. Norske ordbøker og leksika har ikke giddet å befatte seg med dette ordet, til tross for at det er en uunnværlig gjenstand for moderne mennesker. Men de vet kanskje ikke hvordan det skrives - det vet visstnok ikke IKEA heller. Men Wikipedia vet beskjed.

KORREKSJON: Som en av kommentatorene påpeker, finnes ordet "unbrakonøkkel" i bokmålsordboka, riktig skrevet som seg hør og bør. Her er det visst jeg som ikke har søkt ordentlig. Men i Store Norske Leksikon kan jeg fortsatt ikke finne det.
Apropos søking er det ganske bemerkelsesverdig at Google-søk på "umbrakonøkkel" ga 3140 treff på norske sider, mens tilsvarende søk på "unbrakonøkkel" ga 1990 treff. Det sier jo litt om hvor utbredt denne misforståelsen er.

Se også DETTE innlegget om håndtverk/håndverk.

Lesing i influensaens tid

Kom nettopp over DENNE artikkelen på det utmerkede nettstedet www.forskning.no.

Lesemessige utfordringer

Som leser opplever at de fleste forfattere befinner seg i samme språklige virkelighet som jeg selv. De har riktig nok sin egen stil og sin egen tone - mer eller mindre markant - men deres språk og mitt er tross alt det samme. Noen forfattere går imidlertid ut over dette og lager sitt eget språk, et kunstspråk. Jeg holdt nesten på å si kunstig språk, og det er jo på sett og vis også riktig. Et kunstspråk er helt annerledes enn det språket vi kjenner. Kunstspråk kan provosere og irritere, og/eller det kan imponere og fascinere. Men det kan være nærmest ugjennomtrengelig og stille store krav til leseren. En ting er at vi ikke kan lese det på den vanlige «flytende» måten vi er vant til, men tvinges til å stoppe opp og se nøye på hvert enkelt ord eller hver enkelt setning. Kanskje spør vi oss selv: Hva står det egentlig? Går det an å skrive sånn? Spørsmål vi ikke trenger å stille hvis forfatteren skriver i det jeg kaller normalt språk. Det første eksempelet som faller meg inn når det gjelder kunstspråk, er Hanne Ørstavik. De fleste opplever sikkert i likhet med meg at språket hennes er temmelig spesielt. I den siste boken hennes, 48 Rue Defacqz, synes jeg det er mer spesielt og ugjennomtrengelig enn noen gang. Det er nesten som om det går i oppløsning.

Hanne Ørstavik omtales som en av Nordens største forfattere, og det er jeg enig i. Jeg beundrer henne enormt. Herta Müller må selvfølgelig også karakteriseres som en stor forfatter med sin nobelstatus, men hadde naturligvis et stort navn før dette. Litt av den samme opplevelsen som jeg har med Ørstaviks språk har jeg med Müllers. Jeg bestemte meg for å lese en bok av henne fordi jeg ville ha lest en bok av årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte tilfeldig Reven var alt dengang jeger.
En nettbokhandel omtaler denne boken slik:

«Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over.»
Karsten Alnæs, Dagbladet
Reven var alt dengang jeger foregår i en liten industriby ved Donau de siste månedene før Ceusescus fall og diktaturets sammenbrudd. Byen svøpt i gul røyk fra fabrikken, poplene som dolker mot himmelen, spøkelsesaktig strøm av mennesker over bybroen og langs alleen. Undertrykte og maktens håndlangere side om side. Ut av angstens flimrende bilder trer hovedpersonen frem, får historie, kontur, og handler. Det er lærerinnen Adina, venninnen Clara og hennes kjæreste, Pavel, som er Securitate-offiser. En dag hun kommer hjem fra jobb, snubler Adina i reveskinnet i entreen, halen er kuttet av helt inne ved roten. Et fint, nesten usynlig snitt. Neste dag er det høyre forpote, dagen etter venstre. Så forstår Adina at det er Den hemmelige Tjenesten som driver sitt spill.Forfatteren flyktet fra Rumenia og Ceusescus regime i 1987, og regnes som en av de tyskspråklige største forfattere av yngre generasjon. Poetisk og suggererende.

Hva menes egentlig med «poetisk og suggererende»? Her et lite utdrag, der Clara snakker med Pavel om venninnen Adina.

«Kjøleskapet begynner å summe, det er strøm igjen. Clara lukter på papiret, hun slår på lyset, hun åpner kaffepakken. Fingrene hennes knirker, hun holder en kaffebønne på føflekken hans, kommer du fra arbeidet, spør hun, kaffekvernen skjærer av stemmen hennes. Flammen slikker rundt kjelen, vannet slår blemmer. Hun lar tre skjeer kaffe falle i vannet, hun gjør ikke skjeen våt. Hun klimprer med skaftet på skjeen mot komfyren, ville du kunne gjøre Adina noe, spør hun. Kaffen hever seg, hun fisker skum med skjeen, hva mener du, spør han, hun lar skummet renne av i de to tomme koppene, hva mener du, spør han, skummet ligger så lyst som sand i skjeen. Ville du kunne forgifte Adina, spør hun og løftet kjelen av ilden.
En sort kaffetråd renner ned i skummet. Nei, sier han, skummet stiger til hanken på koppene, for hun er venninnen min, sier Clara. Han bærer koppene bort til bordet, buksebena flagrer foran vinduet der ute i vinden, derfor også, sier han og holder en sukkerbit i hånden, hva vil hun, hun vet ikke hvor hun lever, sier han, hun vil ikke noe i det hele tatt, hun snakker i sinne. Sukkerbiten dukker under og river skummet på koppen i stykker.»
Oversatt av Kjell Olaf Jensen.

Jeg har lest godt over halvparten av boken, men det er som om jeg ikke klarer å trenge inn i den, ikke få den under huden. Jeg måtte slite med den siste boken til Ørstavik også, og jeg føler at jeg sliter litt med Herta Müller. Det trenger ikke være hennes skyld, det kan være jeg som ikke er åpen nok. Kanskje det tar seg inn mot slutten av boka, kanskje Müller krever tid. Jeg har uansett fått lyst til å lese enda en bok av henne.